Dette har vært en sterk fredag, en sterk dag for følelsene mine. Fine arbeidsplassen min som jeg er så stolt av har arrangert konferanse om barn og vold i dag og i går som heter "Ser du meg ikke?" I dag fikk jeg gå og høre på engasjerte mennesker og fagfolk som fortalte hva vi kan gjøre for at barn skal slippe og bli utsatt for vold.
Det er jammen fint det fins sånne mennesker syns jeg, mennesker som ikke sier - nei dette klarer jeg ikke å jobbe med for det sier jo de fleste mennesker når det gjelder barn og vold. Mange sier det at hvordan kan man jobbe på jobben min, tenk å se små skjøre barn og nakne hoder fordi de har kreft.
Vel kreftungene er ikke det verste, det aller verste er å se barn som har blitt så mishandlet at de ender på sykehus. Den ene kollegaen min sier; Gi meg 10 kreftunger istedenfor et barn som har blitt utsatt for overgrep og vold. Men hun tar i mot de barna hun, og gud så flink hun er med de. Trygg, snill og alltid tøyser hun med ungene slik at de skal føle seg bedre. Men på veien hjem når hun går til bilen hylgriner hun.
Vi snakker ikke om en blåveis eller et sår men så store skader at de må ha legehjelp på sykehus, og her igjen snakker vi både om skader etter seksuelle overgrep og skader etter de rett og slett har blitt slått og banka. Det er skikkelig ubehagelig å tenke på, ikke sant?
Men det var mange som ville høre om dette, hele 700 stykker faktisk. 700 stykker som jobber med barn til daglig, lærere, barnehageansatte, SFO ansatte, helsesøstre osv. Og det var mange fler som hadde lyst til å komme, ventelisten var nemlig lang. Dette viser jo bare at folk vil lære hvordan de skal forhindre at barn blir misbrukt. Hvordan man melder til barnevernet, politiet og hvordan man snakker med ungene og får de til å fortelle.
Under konferansen var det også satt opp en utstilling som heter "Hvis klær kunne fortelle". De har altså fått klær som har tilhørt barn som har blitt misbrukt og fått historiene. Så har de satt klær og historiene sammen - dette var sterkt å se. Jeg gikk rundt med klumpen i halsen hele tiden og gråten satt langt fremme. Jeg så opp i taket og beit meg selv i kinnet for ikke å gråte. Når jeg kom til Christopher som vi alle kjenner fra media og fikk se hettegenseren hans beit jeg nesten hull i kinnet mitt og jeg måtte nistirre opp i taket. Jeg klarte og holde meg heldigvis for jeg er ikke sånn som gråter pent med tårer rennende nedover kinnet. Nei jeg griner sånn med snørr, tårer, hulk - sånn skikkelig krampegråt. Og det tar seg liksom ikke helt ut og stå midt i utstillingen og gråte sånn.
Hvis denne utstillingen kommer til et sted nær deg anbefaler jeg deg til å gå, den gjorde skikkelig inntrykk og selv om det var vondt er jeg glad for at jeg så den.
Men det som er inmari fint er at 700 personer som til daglig jobber med barn har fått sett denne utstillingen og vært tilstede på konferansen.Disse menneskene tar dette med seg hjem til sin arbeidsplass og deler dette med kollegaene sine og disse menneskene vet nå hva de skal gjøre hvis de har en mistanke om at "deres" barn blir utsatt for vold og overgrep. Det er fint å tenke på. For nå kan de disse menneskene sørge for at disse barna blir hørt, sett og tatt hånd om.
